Brasil-Norge

Brasil – Norge
Hvis Norge er våt sement
er Brasil en syngende elv
hvis Norge er lårhøner
er Brasil flytende muskler
hvis Norge er en gjedde på grunna i
indre Østfold
er Brasil en vakende piraja
under den finmaskete himmelen over Rio
hvis Norge er granlegger i den dypeste snø
er Brasil palmekroner i silende sol
og så skjer det likevel:
den norske skogen reiser seg
og sprenger tregrensene
den stiger langs sine stammer
rister sine røtter løs
og legger et helt kontinent
i kram skygge
nå er det nordlys i Sør-Amerika
og det snør på Copacabana
i Stryn gror palmene inn i månen
og det regner kaffe resten av natta
og karnevalet går med
pæler

Diktet ”Brasil-Norge” er en del av samlingen ”pasninger”, skrevet av Lars Saabye Christensen som ble utgitt i 1998. Diktet omhandler fotballkampen mellom Brasil og Norge i 1998. Kampen mellom våt sement og en syngende elv. Jeg tror det diktet vil få fram forskjellen mellom Norges fotball og den Brasilianske fotballen. Brasilianerne har alltid vært regjerende i fotball, og alle odds var i mot at Norge ville vinne denne kampen. Som diktet beskriver at Norge er en lårhøne, mens Brasil er flytende muskler. Dette gjelder forskjellene mellom fotballen deres.

Mot alle odds vinner Norge kampen og det kommer nordlys i Sør-Amerika og snør på Copacabana.Christensen starter diktet med å sammenlikne Brasil med Norges fotballegenskaper, der han viser at Brasil er en del bedre enn Norge. ”Hvis Norge er(..), er Brasil(..)” Etter det første avsnittet snur det hele, og Norge er ikke lenger en lårhøne, men palmene gror inn i månen.Gjentakelser brukes en del i diktet, spesielt i starten gjentas den samme strofen igjennom hele avsnittet. Dette virkemidlet brukes for å få sterkere frem at Norge alltid har vært og er en dårligere fotballnasjon enn Brasil, og bygger seg stadig opp mot et høydepunkt hvor det snur, og det er Norge som er sterkest. Teksten er bygget opp i avsnitt som sikkert er for å få frem de sterke kontrastene i diktet.

Diktet er delt inn i fem strofer av ulik lengde. Hver strofe representerer et nytt tema i sammenligningen av Norge og Brasil.
Diktet er vel en sammenligning av to vidt forskjellige nasjoner som møtes i en fotballkamp, der den ene nasjonen har en stor fordel, og er mye bedre. Men så skjer det umulige, og alt snur seg. Norge vinner.

Digital fortelling

Jeg hadde regnet med at vi skulle få prøve mange nye ting på videregående. Og det fikk vi. Det siste prosjektet vi hadde i norskfaget var digitale fortellinger. Dette gikk ut på at vi skulle bruke digitale midler til å formidle en histore.

Det ble lagt vekt på de visuale midlene som bilder, lyden skulle også passe til bildene.

Det å jobbe med å lage den digitale var annerledes, utfordrende og vi måtte være kreative og orginale. Vi fikk noen temaer utdelt, og vi måtte ta for oss en av de. Jeg valgte kontroll som tema. Personlig så syns jeg temaene det var å velge mellom var litt uorginale, og kanskje litt klisjeer. Jeg ble overrasket over hvor enkelt det faktisk var å sette sammen photostoryen. Det var nok fordi jeg jobbet alene, og ikke måtte spørre flere om meningene deres og alt det som følger med det å jobbe på gruppe. Jeg likte dette prosjektet veldig godt!

Det var en digital fortelling som syns skilte seg mest ut, og det var fortellingen til Hanna. Hun hadde valgt materialisme som tema, og hun fortalte om to jenter og kontrastene mellom livet i Norge, og livet i et utviklingsland. Det som jeg syns var best, var måten hun presenterte kontrastene på.

Litteraturens sudoku

Å fortelle en hel historie på seks ord, er kanskje enklere enn forventet. Mikronovelle er navnet på en novelle med bare seks ord. Mikronovellen kan uttrykke det du føler akkurat nå, eller uttrykke en hel handling. Noen har til og med kalt det for litteraturens sudoku.

Mikronovellen er en fin måte å legge sette igang en handling, uten å bruke veldig mange ord eller uttrykk. Når jeg først tenker på å faktisk skrive en mikronovelle, er det få ting jeg kommer på med det første. Noen temaer det virker enkelt å skrive en mikronovelle om er, for eksempel, kjærlighet, ensomhet, død og frykt.

Her er min første mikronovelle:

Det tar en livstid å vokse

Det jeg mener med disse ordene, er vel ganske enkelt du er aldri fullt utvokst og du lærer noe nytt hele livet.

"Veronika vil dø"

"Veronika vil dø" er en bok om en jente som har alt, gode venner, jobb, en støttende familie, likevel vil hun ta selvmord. Hun tar en overdose av sovepiller, i håp om at de vil ta livet av henne. I stedet, ender hun bare på sykehuset, der hun får beskjed om at hun bare har 5 dager igjen å leve, og hun blir innlagt på sinnsykehus. Det er på dette "galehuset" resten av handlingen foregår.

Hun blir kjent med noen av de menneskene som også er innlagt, og gjennom deres historier og sine egne opplevelser, får hun svar på mange spørsmål om grensen mellom gal og normal, og kanskje livets største mysterier, døden.

Paulo Coelho er forfatteren av denne romanen, og handlingen er inspirert av hans eget opphold på ett sinnsykehus da han var yngre.Boken tar for seg et tema som er veldig fascinerende, galskap. Hva vil det si å være gal? Er det galskap at en jente som har alt, velger å ta selvmord? Hvor mye av vårt liv har vi kontroll over, at vi kan bestemme når vi vil dø, eller kan vi det?

Noen anbefalte "Veronika vil dø" for meg for et år eller noe sånt, og jeg var kjent med forfatteren fra før av, så jeg bestemte meg for å lese den. Jeg har egentlig aldri vært stor fan av fiction, så denne boken var perfekt for meg. Den fikk meg til å tenke på hvor mye jeg egentlig satte pris på mitt eget liv, og jeg fikk lære litt om hva galskap egentlig betyr. Selvom galskap egentlig er en relativ ting.

Jeg anbefaler denne boken absolutt!

På død og liv i Asfaltjungelen

Jeg har alltid på en måte hatt et forhold til jungelboken. Som liten pleide å se på tegnefilmversjonen av Jungelboken flere ofte. Foreldrene mine leste boka for meg, og jeg har sett teaterstykket to ganger. Nylig så jeg en modrene teateroppsetning av Jungelboken med Adil fra Dansefeber i rollen som Mowgli. Hele klassen var med, og i tillegg til forestillinge fikk vi også vært med på workshop med noen av danserene.

I motsetning til den orginale versjonen av Jungelboken, utspilte denne seg i en slags "asfaltjungel" som de kalte det. Historien og plottet var det samme, men i et moderne setting. Det at Jungelboken utspilte seg i "asfaltjungelen", gjorde slik at stkket fikk fram flere av dagens aktuelle aker som for eksempel globalisering, globaloppvarming, homofili, popkuluren og så videre. det var kanskje det jeg likte best med Jungelboken. det og noe annet. Nemlig Adil som snakket med oss om hans liv, og hvordan han har kommet til hvor han er nå. Inspirerende er kanskje et litt overdrevent ord å bruke om denne lille talen hans, men ærlig. han var ærlig om seg selv og det som han snakket om. Han prøvde ikke å virke bedre enn det han egentlig var, som mange kjente folk pleier å gjøre.

Jeg har egentlig ikke vært så stor fan av Adil, men han overrasket meg positivt den dagen.

P.S vi kom også på TV :P

OD- dagen og Shonglap

Innekten fra årets OD-dag gikk til Shonglap skolene for jenter i Bangladesh. 23 oktober bidro alle elever til å arbeide for denne spesielle saken. i forkant av arbeidsdagen, fikk vi litt mer info om denne organisasjonen, og hva de jobbet med og for. Disse Shonglap skolene gir unge jenter som ennå ikke var giftet bort en sjanse til til å gå på skole, og undervisning i et yrke som de hadde lyst til å jobbe med for å tjene sine egne penger.

Kravet var å tjene inn minst 300 kr. Man kunne gjøre det på mange måter, bla. selge boller og kaffe ved stasjonen eller jobbe for mor og far hjemme. Selvom flere av elevene valgte å ikke jobbe, men heller å ta med seg 300 av sine egne kroner, var dette en bra mulighet for oss å jobbe for en god sak, ikke bare oss selv.

Som jeg nevnte istad jobber disse Shonglap skolene for å gi jeneter muligheten til å gå på skole. Dette høres bra ut, ikke sant? Jo, det er en bra sak, men det som traff meg litt under forelesningen om OD var at dette bare var noe som ugifte jenter fikk tilbudt om. Men er de jenetene som allerede er gift glemt?

Bildet er fra:

www.strommestiftelsen.no/?did=461968

NORSK

Vi fikk en oppgave om å skrive blogg. Greit nok, det er jo en fin mulighet med å bli bedre kjent med med konseptet blogging.
Blogging går innenfor norskfaget. Så, som første oppgave fikk vi å skrive om norskfaget. Norsk er absolutt ikke et av mine favorittfagg, og jeg må innrømme jeg slet ganske mye med det å skrive historier, stiler og noveller før. Men da fikk jeg et godt råd fra en tidlig norsklærer at jeg burde lese flere bøker. Da jeg endelig begynte å lese skjønnlitteratur, ble det å skrive tekster mye enklere. Jeg kan ikke si at jeg skriver spesielt gode tekster nå, men jeg har mindre problemer med å utforme tekstene mine. Det er jo selvfølgelig ikke bare å lese mange bøker som gjør at du skriver godt, man jo også bli lære det på skolen. Jeg mener at vi lærer mye om det å skrive i norsken som er jo bra, men jeg syns også vi burde ha flere muntlige aktiviteter. Men det er vel bare fordi jeg ser på meg selv som en person som har enklere for å si det de mener ved å snakke, enn ved å skrive.

Norsk er på mange måter et nyttig fag, du skal jo selvfølgelig kunne snakke hovedspråket i Norge, og du må jo også skrive på norsk. Men jeg tenkte på noe annet og det er det å analysere tekster. Jeg har hatt norsk på skolen i ganske mange år nå, og det jeg kan si jeg har fått ut av faget er at jeg nå kan lese en hvilken som helst tekst som for eksempel et dikt, og virkelig vite hva det handler om selvom det ikke står det direkte.

Bildet er fra :

www.flickr.com